Fotograf_Axel_Lindahl-eier_Nasjonalbiblioteket_digifoto_20160104_00076_bldsa_AL1008.jpeg
Fotograf_Axel_Lindahl-eier_Nasjonalbiblioteket_digifoto_20160104_00076_bldsa_AL1008.jpeg

Om Kongevegen


Om Kongevegen

SCROLL DOWN

Om Kongevegen


Om Kongevegen

Ferdselsvegen mellom Dovre og Oppdal har vært en av de viktigste og mest brukte fjellovergangene i Norge. Fjellplatået skiller det sønnenfjelske og nordenfjeldske. De fysiske sporene etter ferdselsrutene kan spores tilbake til jernalder og middelalder, men folk har ferdes over fjellet i uminnelige tider. Fjellet har vært en viktig ressurs, og vi finner bosetningsspor tilbake til steinalderen på Dovrefjell.

I følge kongesagaene var vegen over Dovrefjell en allfarveg eller hovedveg. En allfarveg er omtalt i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274, og defineres her som den mest betydelige vegen som var underlagt offentlig tilsyn. I middelalderen var imidlertid de fleste veger mer som stier eller rideveger.

«Foss ved Vårstien, Kongsvoll» av Auguste Mayer. Eier: Nasjonalmuseet

Kongevegen over Dovrefjell ble anlagt på slutten av 1600-tallet og gjennom 1700-tallet, men vi har i dag ingen sikre kilder på akkurat når utbyggingen fant sted. Imidlertid viser beskrivelser av to kongeferder at utbedringen av vegen startet en gang mellom 1685 og 1704.

Det var en generell utbedring av vegene her til lands på 16- og 1700-tallet da det ble behov for mer effektiv samferdsel i forbindelse med postvesen, næringsvirksomhet og forsvar. Det kom kongelige forordninger om bygging av bedre veger mellom landsdelene. Tunge bører ble lagt på bøndene med vedlikeholds- og skyssplikt. Det er i dette bildet at kongevegene i Norge trer frem.

 

Bilde av Kongsvold fjellstue fra 1775 Foto: Knud Knudsen/Universitetsbiblioteket i Bergen

Bilde av Kongsvold fjellstue fra 1775 Foto: Knud Knudsen/Universitetsbiblioteket i Bergen

Den første kongevegen (hovedvegen) var Sølvvegen fra 1624, som gikk fra Kongsberg til Hokksund. En annen viktig og mye omtalt kongeveg er Kongevegen over Filefjell som ble bygget fra 1789 til 1794. Kongevegen over Dovrefjell strekker seg fra Dovre kirke over Hardbakken til Hjerkinn og Hjerkinnhø og videre til Kongsvoll, gjennom Drivdalen til Oppdal kirke. Benevnelsen kongeveg ble brukt om hovedvegene som ble bygget etter den dansk-norske lovgivningen. I Danmark var disse hovedvegene kun ment for embetsmenn, administrasjon og kongen selv. I Norge blir benevnelsen kongeveg brukt på alle kjørbare offentlige hovedveger som ble anlagt på 1600- og 1700- tallet.

Dovre kirke med Kongevegen i forgrunnen. Fotograf: Hans Joramo Eier: Gudbrandsdalsmusea

Dovre kirke med Kongevegen i forgrunnen. Fotograf: Hans Joramo Eier: Gudbrandsdalsmusea

Utbyggingen av vegen over Dovrefjell førte til at man fikk en kjørbar veg som var anlagt etter datidens krav med oppbygget veglegeme, planbestemt kurvatur og stigning, varder og stikkrenner. I siste halvdel av 1700-tallet ble vegen utbedret etter det franske prinsipp noe som handlet om idealet om den rette linje. I stedet for å følge terrengets naturlige svinger og stigninger, som vegene gjorde i middelalderen, skulle vegen nå gå rett frem. Slik ble vegen kortere. Kongevegen på Dovrefjell har flere eksempler som viser det franske prinsippet. Som for eksempel ved Hjerkinn, hvor den rette vegen er tydelig syd for fjellstua (se bilde over).

Kongeferdene over Dovrefjell

På 1600- og 1700-tallet var det flere kongeferder over Dovrefjell. I 1685 gjennomførte Christian V en norgesreise til hest med et stort følge. Deler av reisen gikk gjennom Gudbrandsdalen, over Dovrefjell og til Trondheim. Reiseskildringer vektlegger den farefulle reisen og de vanskelige vegforholdene. Spesielt vanskelig var det over Vårstigen i Drivdalen.

I 1704 reiste Christian Vs sønn, Fredrik IV, på sin kongeferd gjennom Norge. Det kom en kongelige forordning om å forbedre vegen i 1687, og kong Fredrik IV kunne nå kjøre med karjoler over Dovre. Fredrik IV skildrer likevel en farefull ferd over Vårstigen, hvor de måtte få hjelp av bøndene i området for å skyve karjolene. På fylkesgrensen ble det stilt en stor velkomstportal for kongen, noe som senere ble tradisjon. I dag står det en kopi av portalen som ønsket kongene velkomne.

Kartet fra 1820 viser den nye vegtraséen om Dombås og den gamle Kongevegen ved Dovre og over Hardbakken.Kilde: Kartverket, Norge 240 kartblad nr. 9, Reichborn 1820

I 1733 legger nok en dansk-norsk konge ut på en kongeferd over Dovrefjell. Det er Christian den VI med dronning Sophia Magdalena som reiser med et følge på nesten 200 personer. Christian VI kunne nå kjøre med en 4-hjuls karosse på vegen, noe som tyder på at vegen har gjennomgått en utbedring siden siste kongeferd. Reisen varte i over fire måneder, og er dokumentert gjennom daglige rapporter og illustrasjoner. Kunstneren Jacob Fosies malte flere akvareller som gir en viktig illustrasjon av kongeferdens strabaser over Dovrefjell og det store følge som reiste fra gård til gård.

Kongeferdene gjennom riket var en rituell handling, hvor kongene ble sett av sine undersåtter og tok territoriet i besittelse. I 1814 gjennomførte prins Christian Fredrik sin kongeferd, noe som kan sees i lys av den politiske situasjonen i 1814.

 

Kilder:

Eikehaug, Tine (2011): Den første kjørevegen mellom øst og vest – Historien om Kongevegen over Filefjell. Årbok for Norsk vegmuseum 2011.
Hildre, Nina og Kjersti Tidemansen (2014): Arkeologiske registreringer på Dovrefjell 2013. Kulturhistoriske rapporter 2014/1, Oppland fylkeskommune, Dovre kommune
Kværne, Mathias (1965): Langs den gamle Kongevegen. Lunde og Co’s forlag, Oslo
Sletbakk, Nils (1977): Fjellstuene på Dovrefjell. Det norske samlaget, Oslo
Steinsland, Gro (2014): Dovrefjell i tusen år. Mytene, historien og diktningen. Vigemostad og Bjørke, Bergen
Jordhøy, Per og Olav Strand, Raymond Sørensen, Roy Andersen og Manuela Panzacchi (2005): Villrein i Snøhetta-Knutshøområdet. Status og leveområde. NINA Rapport 800

Fotograf – toppbildet: Axel Lindahl Eier: Nasjonalbiblioteket