Å reise over Dovrefjell på vinterstid har alltid vært en utfordring. Men aldri har det vært så vanskelig som vinteren 1718-1719. Denne vinteren for 300 år siden var det ingen som kunne tilby mat og overnatting for de reisende. Det var heller ikke mulig å bytte hester eller skaffe dem fór inne på fjellet. Hva var det som hadde hendt? 

Den 2. og 3. desember 1718 ble de fire fjellstuene på Dovrefjell påtent, 117 hus brant ned og det ble svært krevende å reise over fjellet. Hvorfor skjedde dette? 

 (Bildet - noen gjenstander fra Fokstugu som ble reddet unna brannen.)

Den store Nordiske krig.

I årene 1700 til 1721 var det krig i Nord-Europa. Det var en krig, i hovedsak mellom to stormakter, mellom Sverige og Russland. De kjempet om hegemoniet rundt Østersjøen. I løpet av krigen mistet Sverige alle landområder utenfor dagens grenser. For å komme på offensiven og styrke sin posisjon etter tapene ville kong Carl 12. angripe Norge. To ganger, i 1716 og i 1718 invaderte han Norge, begge forsøk mislyktes. 

1716 startet med kulde, isen la seg over Øresund så Carl 12.’s styrker kunne passere på isen. Denne muligheten ville han benytte, han ville ta København og invadere Danmark. Men etter en vinterstorm ble isen brutt opp og planen kunne ikke gjennomføres. I stedet rettet kongen øynene mot Norge. I mars gikk han med sine styrker inn i Østfold, de okkuperte Christiania og beleiret Akershus festning. Invasjonen endte med slaget i Dynekil i juli samme år, hvor Peter Wessel Tordenskjold ødela den svenske forsyningsflåten. Dette tvang svenskene til å trekke seg ut av landet, men snart startet de forberedelsene til det neste invasjonsforsøket, det kom to år senere, i 1718. 

I 1718 angrep svenske styrker Norge både i Østfold og i Midt-Norge. De to mest kjente begivenhetene fra dette invasjonsforsøket er at Carl 12. ble skutt på Fredriksten festning i Halden 11. desember og tragedien i Tydalsfjellene i januar 1719 hvor flere tusen svenske soldater omkom på retretten fra Norge og hjem til Sverige. Mindre kjent er det som hendte på Dovrefjell. Og hendelsene på Dovrefjell har sin direkte bakgrunn i det som skjedde litt sør for Trondheim 28. november 1718.

 

Forsvaret av Trondheim.

I 1718 ga kong Carl 12. ordre om at svenske soldater eller karolinere som de ble kalt, skulle erobre Trondheim. General Carl Gustaf Armfeldt samlet 10 000 soldater i Jämtland og 12. september krysset de grensen og gikk inn i Norge. Dette skulle bli det siste felttoget i Den store nordiske krigen, et felttog som førte med seg store tap, sult og sykdom, både for svenske og norske soldater og ikke minst for sivilbefolkningen. 

Generalmajor Vincents Budde hadde ansvaret for forsvaret av Trondheim i kampen mot svenskene. Han valgte en strategi hvor han forskanset seg i byen med sine styrker og lot ødelegge mange verdifulle hus og eiendommer utenfor byen slik at de svenske styrkene ikke skulle finne proviant eller ly når de forsøkte å innta byen. Men noen styrker hadde han også plassert utenfor byen. Det trondhjemske dragonregiment med sine fem kompanier og vel 500 mann ledet av oberst Peter Nicolai Motzfeldt sto litt sør for byen for å passe på at de svenske styrkene ikke klarte å krysse Nidelven. Men det klarte de ikke å forhindre. Den 28. november krysset karolinerne Nidelven.

De Nordenfjeldske dragoner

De Nordenfjeldske dragoner

 

Flukten mot Dovrefjell.

Da svenskene hadde kommet over Nidelven ga Armfeldts nestkommanderende; generalløytnant Reinholdt Johan de la Barre ordre om at 350 ryttere skulle sette etter Det trondhjemske dragonregiment.  De norske styrkene, Motzfeldt og dragonene hadde ordre om å trekke seg tilbake sørover Gauldalen. Med vissheten om at karolinerne fulgte etter dem, brant dragonene alle bruer bak seg og dro så raskt de kunne oppover dalen. Den 1. desember sto oberst Motzfeldt og hans soldater ved Vangskleiva i Rennebu. Nå hadde fienden tatt så mye innpå at den norske baktroppen hadde synskontakt med svenskene. Motzfeldt samlet sine offiserer og ba dem vente på karolinerne og kjempe mot dem. Men offiserene nektet, de trodde de svenske forfølgerne var mer tallrike enn de i virkeligheten var, derfor ville de fortsette flukten sørover. Regimentet dro videre samme dag og slo leir for natten ved Bjørndal gård i Oppdal. Dette gav Motzfeldt det forspranget han trengte, for nå hadde karolinerne fått kjenne at forfølgelsen hadde tatt på kreftene både for hester og mannskap, de trengte hvile og slo leir for natten i Rennebu, ved Sundset. Dagen etter sto Drivdalen og kryssingen av Dovrefjell for tur for de nordenfjeldske dragoner.

 

Fjellstuene brenner.

Når oberst Motzfeldt tok beslutningen vet vi ikke. Men vi vet at speidere så at de la Barre og karolinerne ikke stoppet i Oppdal, men at de red videre sørover mot Dovrefjell. Motzfeldt skriver i en rapport at med disse opplysningene måtte han ”presumere” eller anta at de ville fortsette forfølgelsen. For å hindre dem i videre frammarsj valgte han den samme taktikken som generalmajor Budde hadde brukt omkring Trondheim. Oberst Motzfeldt valgte å brenne alle fjellstuene på Dovrefjell. Det ville gjøre det umulig for svenskene å komme velberget over fjellet; de ville verken finne ly, mat til soldatene eller fór til hestene.

Det startet fredag 2. desember på Drivstua. Uten noe forvarsel kom dragonene inn i tunet, jaget ut folk og en del dyr før de satt alle husene i brann. Folket på Drivstua fikk ingen tid til å redde noe av det de eide. Alle hus brant ned, alt foret brant opp og elleve geiter og et føll brant inne. 17 naut ble reddet, men senere tatt av svenske soldater. Det fortelles at da stabburet brant rant smøret ut i strie strømmer. Videre fortelles det at fjellstuemannen Ingebrigt Olsen lå syk da dragonene kom. Han måtte kjøres til nabogarden Sæter som lå litt nærmere Oppdal. Der døde han kort tid etter. Resten av familien dro samme vei i håp om å finne tak over hodet, mat og noen som kunne hjelpe dem med gjenoppbyggingen av Drivstua.

Om Kongsvold, eller Hullet som det også ble kalt, ble brent samme dag er det ikke mulig å finne belegg for. Vi vet heller ikke hvor langt dragonene kom den kvelden og hvor de overnattet. Men oberst Motzfeldt skrev en rapport dagen etter, 3. desember 1718. Da er han på Hjerkinn og han skriver at Drivstua og Kongsvold er brent og videre at det fra Hjerkinn er 2 mil til Fokstua. At det gikk fort for seg når de brant Drivstua og Kongsvold er rimelig sikkert, men kanskje fikk de et forvarsel på Hjerkinn, det gjorde de i hvert fall på Fokstugu. For der heter det at en del gjenstander ble gjemt unna i et kvernhus oppe i elva, noen av disse gjenstandene finnes fortsatt på gården. Men om de på Fokstugu klarte å gjemme unna noen få eiendeler, så led Fokstugu samme skjebne som de tre andre fjellstuene. Alle hus ble brent og folket på garden sto uten hus, hjem, buskap og mat.

 

Hvorfor brenne fjellstuene på Dovrefjell?

Den 14. desember skriver oberst Motzfeldt til kong Frederik 4. for å melde i fra om hva som har skjedd under flukten sørover eller kanskje rettere – for å gi sin versjon i håp om å få støtte fra kongen. Her skriver han at for å forhindre fienden i å komme ned i Gudbrandsdalen og videre sørover ”haver jeg af allerunderdanigst Troskabs Nidkjærhed greben til den Extremité, at ruinere ved Brand de 4 Fjeldstuer paa Dovrefjeld”. Den samme formuleringen bruker han 3. desember på Hjerkinn da han skrev til Norges øverstkommanderende; general von Lützow. Han får aksept for sine vurderinger og handlinger både fra kongen og fra general Lützow, men det er andre som er kritiske. Generalene Cicignon og Arnoldt mente at når Motzfeldt slik hadde hindret karolinerne å komme over Dovrefjell, så kom vel hellet ikke de nordenfjeldske dragonene tilbake over fjellet igjen. General Budde mente at Motzfeldt ikke hadde lov til å gripe til en slik utveg uten en særskilt fullmakt. I ettertid kan vi stille spørsmålet om det var nødvendig å brenne alle fire fjellstuer for å oppnå målet, å stoppe karolinerne fra å komme over fjellet og få kontakt med de svenske styrkene som sto sør i landet. Det var nok at karolinerne så at Drivstua var brent ned og videre at de så røyken fra brannen på Kongsvold da snudde de. Kanskje var deres mål ikke annet enn å få de norske styrkene unna, og at de aldri hadde som mål å komme lenger sørover i landet? 

Motzfeldt dro videre fra Fokstugu og ned til Tofte. Her satt han igjen en vaktstyrke på 36 mann for å ta imot meldinger fra Oppdal, før han dro videre ned til Sel hvor styrken holdt til i dagene som fulgte. Dragonene var utslitt av reisen over fjellet, det var hestene også, de klarte ikke å bære sin mann, så ferden over fjellet og ned i dalen gikk i hovedsak til fots. Motzfeldt melder fra til kongen at han mister 3-4 mann hver dag i dagene de oppholdt seg i Sel og Gudbrandsdalen.

Det var nød for soldatene og det var nød for fjellstuefolkene. Vi vet lite om hva som skjedde videre med de nordenfjeldske dragonene, når og hvordan de kom seg tilbake over Dovrefjell igjen. Men vi vet noe mer om fortsettelsen for folket på de fire fjellstuene.

Tradisjonene fra Fokstugu forteller at folket der klarte å gjemme unna noen få gjenstander. En av disse er denne kolla. For å minnes dette fikk kolla i 1843 en tekst som forteller historien. Årstallet er feil, men at den ble reddet unna brannen er nok riktig.

Tradisjonene fra Fokstugu forteller at folket der klarte å gjemme unna noen få gjenstander. En av disse er denne kolla. For å minnes dette fikk kolla i 1843 en tekst som forteller historien. Årstallet er feil, men at den ble reddet unna brannen er nok riktig.

 

Hva med fjellstuene og folkene der?

Etter at alle husene var brent ned så sto fjellstuefolket totalt ribbet, de hadde mistet alt unntatt livet og noen få dyr. Hva gjorde de? Det får vi høre om i noen dokumenter skrevet vinteren 1719.

På vintertinget på Skjørstad i Oppdal i mars 1719 skriver sorenskriveren ned en vitnesforklaring. Her fortelles det at Ingebrigt Drifstuens gaard ble brent ned fredag 2. desember av egne styrker. 42 hus inkludert 8 høyløer i fjellet, så de hadde ikke igjen fór til et eneste dyr. 11 geiter og et føll brant inne, de øvrige dyrene, 17 naut som gikk ute under åpen himmel tok karolinerne. Gården fikk tilbake 10 av dem, de øvrige ble slaktet av karolinerne. Familien hadde mistet alle sine hus og de fleste dyrene. Det hele gikk så raskt at de klarte ikke å redde noe av inventaret, til stor sorg for familien og til stor fare for de reisende over fjellet som nå ikke hadde tak over hodet om uværet skulle sette inn. 

På det samme tinget fortalte Erich Holled om hva han hadde mistet. Hans fjellgård, som på denne tiden endret navn fra Hullet til Kongsvold, hadde mistet 25 hus, deriblant en ny stor stall i 3 trelengder som var bygget i 1711 etter at flere hus på gården var ødelagt av ras. Han forteller at han gjennom denne illebrand hadde mistet hele sin formue og sin velferd. De få dyrene han hadde klart å berge gikk fra gård til gård søndenfjells på lykke og fromme, her var det hjelp fra godtfolk som mot betaling holdt liv i dyrene. Kongsvold hadde en gård på Rise som sin ”afvels gaard”. Her holdt karolinerne til og det ble store tap for innehaveren. Erich Holled ser ingen mulighet til å gjenreise gården av egen makt, til det trenger han hjelp fra øvrigheten. Ikke minst for å sikre posten og de reisende på vei over fjellet.

På sørsiden av grensen mellom det nordenfjeldske og det søndenfjeldske har vi ikke noen protokoll med beretning fra tingsvitner. Men vi har en søknad som de to fjellstuemennene Lars Guttormsen Hierkind og Pouel Kiøstelsen Fogstuen skrev sammen, datert Christiania 31. mars 1719. Der står det: Vi er fattige folk som tidligere bodde på Dovrefjell. Grunnen til at vi her presenterer vår nød og elendighet er at de nordenfjeldske dragoner brant våre hus, høy, buskap osv. så vi sto tilbake i en miserabel tilstand. Våre eldgamle foreldre måtte sammen med barna dra til Folldal, vi med hustruer og kreaturene måtte i den harde frost og kulde søke til andres seterhus, en mil fra fjellstuen.

Videre forteller Lars Guttormsen hva som ble spolert eller ødelagt på Hjerkinn fjellstue. Husene som han mistet var fire stuer, kammere, staller, fehus, en smie med belg og innredning, kvernhus og tilhørende redskap samt seks høelader fulle av høy. I alt 27 hus som i hovedsak er bygget og bekostet av meg og mine foreldre, med unntak av en stue som Bjørnsgaard på Dovre har bekostet til losji for reisende.

For meg, skriver Pouel Kjøstelsen Fogstuen, ble 23 hus derav sju hølader med fór gudbedre dessverre lagt i aske. Av det vi ellers eide ble en stor del brent, særlig treredskap som det vil bli for vidløftig å spesifisere. Hadde ikke bøndene på Dovre innunder fjellet tatt noen hver av våre kyr, så hadde hunger, kulde og frost tatt dem alle sammen. Nå er vi utarmet, nærmest intet eiende. Og vi vet ikke hvordan vi kan få våre hus på Dovrefjell bygget opp igjen til de reisendes befordring. Vi må reise 1 ½ mil for å få tak i godt tømmer og nesten like langt for å finne god leire til å mure med. Og skal vi ha sagede bord må vi reise 4 mil. Og alt dette vil ha en svært stor kostnad. 

Slik beskriver de to situasjonen i sitt bønnebrev eller supplikk til visestattholderen og kongen. De regner med at kongen er kjent med skadene, derfor ber de om at kongen på en eller annen måte kan yte hjelp og oppreisning slik at husene kan bli bygget opp igjen og slik at de fortsatt kan betjene de reisende, som ellers virkelig må lide og mange sette livet til. 

Folket på alle de fire fjellstuene trenger hjelp utenfra. Hjelp fra naboer og folket i bygda fikk de til husdyrene, men skal de klare gjenreisingen av fjellstuene trenger de hjelp fra stattholder og konge.

 

Gjenreisingen.

Det tidligste vitnesbyrdet vi har om begynnelsen på gjenoppbyggingen er tradisjonen fra Hjerkinn fjellstue om at det ble bygget en stue der i 1719. Det ble laget et vers om tilblivelsen av denne stua, verset sto malt på veggen:

 

            Da krigsfolket lot opbrende

            alle hus paa dette sted

            Da lot Frederik 4de

            denne stue atter bered.

            Syttenhundre og nitten

            blev den bygt og ferdiggjort.

            Herfor maa hans navn ske ære

            og hans mindre blive stort.

 

Denne teksten forteller oss at gjenoppbyggingen startet umiddelbart etter brannen og at kong Frederik IV bidro til gjenoppbyggingen. Dette huset skal senere ha blitt flyttet til setra inne i Kvitdalen. Under krigen i 1940-45 skal norske motstandsfolk ha brukt huset, noe som ble oppdaget av tyskerne som av den grunn sørget for at huset brant ned. Slik ble husets historie rammet inn av to kriger. Bygget på grunn av hendelsene under den store nordiske krig og ødelagt på grunn av hendelser under 2. verdenskrig.

To gårder nede i Dovrebygda hadde er særlig ansvar for fjellstuene. Bjørnsgaard for Hjerkinn og Korsvold for Fokstugu. Det er rimelig å tenke at så var tilfelle også under gjenoppbyggingen av de to fjellstuene på sørsiden av fjellet. 

Vi vet lite om selve gjenoppbyggingen, men det må regnes som sikkert at embetsverket hadde stor interesse i å få løst saken raskt for å sikre ferdselen over fjellet. Utfordringen var allikevel hvem og hvordan gjenoppbyggingen skulle finansieres. Stiftsamtmannen på nordsiden av fjellet – von Ahnen, la fram et forslag om at fogderier ellers i landet, de som ikke var rammet av krigen skulle hjelpe de som hadde lidd tap. Han fikk ikke støtte for dette forslaget i København, statsadministrasjonen som den gang het rentekammeret mente at det beste var i stedet å gi 1000 riksdaler fra kongens egen kasse. Dette forutsatt at generalvegmesteren førte nøye tilsyn med hvordan pengene ble brukt. Kongen godkjente dette og utbetalingen fra kongens kasse skjedde noe få dager senere. Kongen husket antakelig sin egen reise over Dovrefjell i 1704 og kunne se for seg hvor vanskelig en slik reise ville være uten de fire fjellstuene. I en meddelelse til kongen i februar 1722 sies det at reparasjonene som skulle utføres etter baron Kraghs ordre allerede er utført. Men dette kan ikke ha vært nok, for generalvegmesteren nord for fjellet – Peter Dreyer sender en søknad om en tilleggssum. Pengene skal gå til broer, sengestuer, staller, stabbur, matstuer og andre forhus. Til dette trenger han over 1000 riksdaler.

Resultatene av disse anstrengelsene, både for å skaffe midler til gjenoppbyggingen og selve gjenoppbyggingen kan vi se av en befaringsrapport fra Drivstua og Kongsvold sommeren 1731 – og vi må regne med at situasjonen var omtrent tilsvarende på Hjerkinn og Fokstugu. I 1731 er det bygget opp igjen 20 hus på Drivstua og 15 hus på Kongsvold.  

Driften av fjellstuene var nok i gang ganske fort etter brannen, men gjenoppbyggingen av gårdene tok noe lengre tid. Takket være støtte fra kongen fikk de midler til å reetablere de fire fjellstuene som nå var rustet for å betjene de reisende i mange år framover.

 

 Kilder:

Bjerkås, Ola: Gards og slektshistorie for Oppdal. Bind 2. Drivdalen. Oppdal 2006

Haugland, Kjell: Eit dystert 300-årsminne: Oppdal okkupert. Bøgda vår 2018.

Lingjerdet, Frode: Norge og den store Nordiske krig. Krigen 1700-1721.

Motzfeldt, Peter: Brev til kongen datert ”Sell i Guldbrandsdalen d. 14de Decbr. 1718”. Lange, Christian: Norske samlinger. Andet bind. Christiania 1860. Bidrag til Norges historie 1716-1719. Officielle rapporter og meldinger. 

Pollen, Geir: Armfeldts armé. Historien om en katastrofe. Oslo 2014.

Sletbak, Nils: Omkring den svenske okkupasjonen i Oppdal i 1718. Heimen. Landslaget for bygde- og byhistorie. Nr. 1. Mars 1964.

Sletbak, Nils: Fjellstuene på Dovrefjell. Oslo 1977.